Norske landhøns – bondens høner

Norske landhøns nevnes tidlig i norsk fjærfelitteratur. I starten er det ikke i særlig positive ordelag, men kanskje er det fordi at de som skriver heller vil markedsføre sine egne importerte hønseraser?

På gårder og tun rundt om i hele landet har de fleste mennesker en flokk med høns. Høns hadde lav status som husdyr, som oftest var det kvinner og barn som hadde ansvar for disse dyrene. Menn hadde ansvar for arbeidsdyrene, som hesten. Det tok lang tid før det ble bygget egne hønserom eller hønsehus på norske gårder. Hønsene måtte som regel finne seg vagleplass for natten et sted oppunder taket i kufjøset. Landhønsene måtte finne sin egen mat når de gikk fritt ute på dagen. Korn ble regnet som for kostbart for hønsemat. Det var først på slutten av 1800-tallet at det ble gitt anbefalinger om å gi høns korn for å øke eggproduksjonen.

I 1883 hadde blant annet Grev Harald Wedel Jarlsberg og direktør ved Aas Høiere Landbrugsskole Theodor Koller vært blant initiativtakerne til ”Foreningen til Fjærkræavlens Fremme” i Norge. I 1884 kom det første tidsskriftet fra foreningen ut, ”Tidsskrift for Fjærkræavl”. Samme året ble Kongen foreningens høye beskytter, noe som forteller at status for seriøs fjærfeavl var på vei oppover.

Etableringen av foreningen og et norsk tidsskrift dannet grunnlag for å spre informasjon om hønsehold. Kontingenten kostet 2 kroner per år, eller 20 kroner for livslangt medlemskap.

Det var mange importerte utenlandske raser som hadde godt rykte for å legge mange egg eller å være gode raser for kombinasjon av egg- og kjøttproduksjon. I 1884 ble det stilt spørsmål om det lenger fantes noen høns man kunne kalle norske landhøns, eller var disse blitt helt fortrengt av de importerte rasene. Seinere på 1800-tallet vokste nasjonalromantikken fram, og i husdyrholdet med teorien som på norsk kalles ”Stedegenhetslæra”. Den gikk ut på at raser ble til innen for et geografisk område ved at naturen påvirket deres utvikling og egenskaper. Man mente at de lokale rasene var best tilpasset de omgivelsene de var utviklet i. Denne teorien fikk fotfeste på slutten av 1800-tallet og fram til 1920-årene.