Jærhøns – eller norske landhøns?

Jærens Hønseavlsforening. Arkiv: Norges Miljø- og Biovitenskaplige Universitet, Institutt for Husdyr- og Akvakulturvitenskap.

Jærens Hønseavlsforening.
Arkiv: Norges Miljø- og Biovitenskaplige Universitet, Institutt for Husdyr- og Akvakulturvitenskap.

I 1916 etableres kontrollavlsstasjonen for jærhøns, etter forslag fra statskonsulent Kvadsheim. Det var Jæderens hønseavlsforening og Stavanger amts landhusholdningsselskap som startet dette arbeidet. Men hvorfor gjør vi ikke som de andre skandinaviske landene og kaller rasen, norske landhøns? Mest sannsynlig er svaret at navnet jærhøns, allerede var innarbeidet for den ensartede stammen landhøns på Jæren.

Karl Haaland på Hognestad på Jæren, var stasjonens første vert. Han hadde lenge vært en engasjert oppdretter av jærhøns, og var blant utstillerne på jubileumsutstillingen i Kristiania i 1914. Avlsmaterialet som ble kjøpt inn til kontrollavlsstasjonen kom blant annet fra han. Hans stamme kom opprinnelig fra Inger Lisabeth Bru i Ogna. Bru hadde før etableringen av avlsstasjonen oppdrettet jærhøns i ca. 30 år, uten innblanding. Hun hadde hele tiden gjort utvalg etter høns hun mente var gode verpere.

Kvadsheim beskriver jærhønsene på den tiden, som svært varierte i farge, fra gråtavlete, brunspraglete, gule og til helt svarte. Enkelte dyr hadde også fjærtopp på hodet. Styret la liten vekt på farge, men stor vekt på egglegging. For å møte på utstillinger ble det etter hvert stilt krav til en standard og man valgte de gråtavlete (gråstripete) av type. Siden svart som er grunnfargen her, er en dominant farge, så spaltet det ut fargetyper som var brunspraglete, mørk gråspraglete, gule og svarte. For å forsøke å få en mer bestemt fargetype ble det valgt haner som var lyse gråtavlete til nesten hvite. Det var i starten av kontrollavlsstasjonens tid fortsatt enkelte dyr på stasjonen med fjærtopp, men på 1940-tallet var disse borte. I begynnelsen var det også enkelte høner som la egg med svakt brunfargete eggeskall, men også denne egenskapen ble avlet bort.

Kontrollavlsstasjonen ble etter kort tid flyttet til Hans Lima i Sandnes, som hadde den fram til og med 1933. Avlsstasjonen for rasen hadde flere verter, og har flyttet flere ganger i sin historie, men alltid hjemmehørende på Jæren. Det ble gjort forskning på rasen, og de avlsmessige egenskapene forbedret seg fra starten.

I et utdrag fra beretningen om kontrollavlsstasjonenes drift i 1924, får vi et innblikk i jærhønas produksjon.

RaseAlderAntall eggEggvekt, g.
Jærhøns1 år17652,3
Jærhøns2 år14156,7
Jærhøns3 år10960,6
Italiener, hvit1 år17560,6
Italiener, hvit2 år13063,8
Italiener, hvit3 år11366,4

Dette viser at Jærhøns på den tiden verpet godt i konkurranse med italienere, men at eggene var mindre.

I 1973 ble avlsstasjonen for jærhøns nedlagt, siden det ikke lenger var økonomisk forsvarlig å drifte avlsarbeidet med hensyn til salg av verpehøns. Dyrematerialet ble overført til Hvam videregående skole på Nes i Akershus, her er Genbanken for fjørfe fortsatt. Genbanken har som oppgave å bevare rasen som i dag regnes som utryddingstruet.

Norsk genressurssenter på Ås er et nasjonalt senter som er ansvarlig for bevaring av alle de bevaringsverdige husdyrrasene for framtida. Senteret bistår med kompetanse på avl i små populasjoner og bevilger penger til bevaringstiltak. Du kan lese mer på www.genressurser.no.